South West Township Travels
Av Joachim Førsund
Han kom om natta. Han hadde ikke adgang til huset lenger, han var nektet for evig tid, men han sneik seg over porten, gjennom hagen og inn i garasjen. Der inne sto han, med ansiktet helt inntil den lille, knuste ruta mot rommet vårt, og hviska: Egon! Egon! Egon!
Egon satte seg opp i senga. - Finni? Er det deg, Finni?
Han lista seg bort til vinduet.
- Jeg får egentlig ikke lov til å være her, hviska Finni. - De tror at det var meg som stjal solbrillene dine. Han bøyde den lange kroppen enda nærmere vinduet. - Men det var det ikke. Jeg lover.
- Jeg tror deg, Finni, sa Egon. - Selvfølgelig tror jeg deg, du er jo vennen min!
Egon spurte hvorfor han kom midt på natta. Finni sa at han hadde et tilbud. Han ville ta oss med på en guida tur i Soweto. Han skulle nemlig starte firma. Et slags reisebyrå. Og dette skulle bli hans aller første tur.
- Jeg vil at du skal være min første kunde, Egon, sa han.
Takk! sa Egon.
Så lista Finni seg ut av garasjen og forsvant ut i den mørke hagen.
Og i morges sto han her. Han ankom en gammel japansk pick up, og var gledd i hvit solhatt, silkesskjorte fra Kina og rød sløyfe. Han ville at vi skulle sitte på lasteplanet. For å komme tettere på Soweto, som han sa. Kom her og sett dere! Vi klatra opp på planet. Finni klappa på førerhuset og ba sjåføren kjøre ned gata og til høyre, og så var den første turen til det nyopprettede firmaet South West Township Travels i gang. Finni dytta igang bilen. Han byksa inn på planet idet bilen starta. Så kjørte vi ned bakken. Og til høyre. Vi hadde Funkys fotballbane på vår høyre. Et nedlagt bilverksted på vår venstre. Finni sa at denne turen var godt forberedt. At han hadde planlagt det ned til minste detalj. Egon klappa Finni på skuldra og sa at han gleda seg veldig. Og så begynte motoren å hoste. Sjåføren forsøkte å tråkke på gassen, men motoren responderte ikke. Han ropte ett eller annet ut av vinduet, og Finni ropte noe tilbake. Bilen stoppa. Sjåføren prøvde å starte den, men ingenting skjedde. Finn hoppa ned på veien og åpna panseret. Sjåføren fant fram en skiftenøkkel. Finni kom tilbake til oss og sa no problem. Vi venta. Sjåføren lukket panseret og sa at det ikke var noe galt. Vi var bare tom for bensin. Men vi har bare kjørt fire hundre meter, sa Egon. Ja, men tanken var tom da vi starta, sa sjåføren.
Finni og sjåføren snakka sammen. Finni sa at han måtte hente en kanne med bensin. Han spurte om vi hadde penger. Vi ga ham en hundrelapp, og så sprang han avgårde. Han snudde seg og ropte: ten minutes, guys! Ten minutes! Sjåføren gikk han også. Han skulle røyke og trengte fyr, sa han.
Så satt vi der aleine. Bakpå et lasteplan i Soweto. Og folk begynte å trekke mot bilen.
Jeg trakk pusten. Egon sa at dette kunne skje den beste. Joda, sa jeg. Og dette er tross alt den aller første turen hans, sa Egon, vi må være litt romslige. Jada, sa jeg.
Det gikk femten minutter. Finni var fortsatt borte. Sjåføren også. Folk sto og så på oss. De lurte på hva vi gjorde bakpå den bilen. Egon sa at vi var to journalister fra Norge på guidet tur i Soweto. Det gikk ti minutter til. Fortsatt ingen Finni. En gammel dame kom bort til bilen og sa at vi ikke kunne sitte der alene. Det var ikke trygt. Ikke i lengden. Hun sa vi burde gå bort til slakteren. Hun pekte. Der kan dere vente på guiden deres. Det virket som Egon likte at hun sa guiden deres. Vi gikk. Satte oss på trappa hos slakteren. Og etter ti minutter kom Finni.
South West Township Travels er nødt til å skaffe til veie en ny bil sier han, og fem minutter seinere, sto en litt nyere pick up der. Turen var i gang. Vi kjørte gjennom Mofolo, White City, og Diepkloof. Finni pekte og snakket. Der er Sowetos største ungdomsskole, sa han. Dette er Sowetos første asfalterte vei, sa han. Og der er friidrettsbanen vår, der er det stevne hvert år i desember. Og der er en barneskole, og der er en brannstasjon.
Han spurte Egon om han hadde en sigarett til overs. Han smilte bredt og spurte hva vi syntes om turen så langt. Flott, sa Egon. Men kanskje du skulle gitt guidinga et litt mer personlig preg. Det skal bli, sa Finni. Han smilte og knipsa sneipen ut i ei grøft. Vi kjørte inn i Meadowlands. Finni vinka til en jente. Han snudde seg mot oss og sa at hun der, hun ga meg en blow job natt til tirsdag i forrige.
Javel, sa vi.
Og to dager seinere dumpa hun meg fordi jeg ikke hadde penger eller arbeid, sa Finni.
Det var synd, sa vi.
Vi kjørte inn gjennom noen smågater. Stoppa foran et lite hus. Her bor bestefaren min, sa Finni. Han vil så gjerne hilse på dere. Vi gjennom en liten hage. På bakken lå kadaveret etter en geit. Finni sa at geita var ofra i forkant av Sør-Afrikas kamp mot Frankrike.
- Dere skulle nok valgt en ku isteden, sa Egon.
- Enig, sa Finni.
Inne i huset lå bestefaren under et pledd. Han venta på at kampen mellom Italia og Slovakia. Han hilste og sa det var en glede å møte nordmenn i Soweto. Gleden er på vår side, sa Egon. Utenfor sto sjåføren og venta. Han hadde tent seg en joint. Han spurte om vi ville ha. Vi takket nei. Finni takket ja.
Turen videre gikk forbi Nelson Mandelas barndomshjem. Og huset der Desmond Tutu bodde. Egon sier at begge har vært på besøk i hans hjemby Tromsø. Virkelig? sier Finni og smiler. Det skal jeg opplyse om på neste tur. Vi kjører tilbake til huset vårt i Shabangu Street. Innenfor gjerdet hadde Senzo fyrt opp grillen. De hadde satt høyttalerne ute på trappa. Alle vennene våre fra Soweto var invitert til avskjedsfest. Funky i rullestolen. Basil i campingvogna. Shumpy. Napster. TK og Romeo. Men ikke Finni. Finni var fortsatt hovedmistenkt i tyveriet av Egons solbriller og var utestengt på ubestemt tid.
Vi hoppa av lasteplanet. Vi tok Finni i handa. Finni fant fram en notatblokk. Han ville at vi skulle evaluere innsatsen på South West Township Travels' aller første tur.
Egon sa at det hadde vært en helt fabelaktig tur. At det var spennende å se Soweto fra et lasteplan. At han likte besøket hos bestefaren spesielt godt. Det ga en nærhet som jeg tror turister vil like, sa han. Finni noterte ivrig. Han så opp. Noe mer?
- Det er etpar småting, sa Egon. La oss kalle dem barnesykdommer.
- Javel? sa Finni. Han la pennen mot papiret og venta.
- Jeg ville nok fylt bensin på forhånd, sa han. Og kanskje kosta lasteplanet. Når du begynner å tjene penger, kan du kanskje skru fast noen seter. Også tror jeg nok turister vil reagere på at han som kjører bilen røyker marihuana. Finni noterte. Nettopp, sa han. Nettopp. Jeg tenkte faktisk på det, jeg også.
- Og, sa Egon og trakk pusten. - Jeg vet at jeg ba deg være personlig, men det som skjedde i Meadowlands natt til tirsdag i forrige, det synes jeg skal bli mellom deg om hun jenta. Det ble i overkant intimt.
Finni nikka og noterte. OK. Jeg skjønner. Det er jo ikke så relevant heller, sa han.
- Nettopp, sa Egon.
Senzo kom bort til gjerdet med en Heineken i handa. Han sa at maten straks var klar. Finni ble stående på halvdistanse. Han hilste kort på Senzo. Senzo spurte hvordan det gikk med reisebyrået. Ikke verst, sa Finni. Ikke verst.
Det lange turoperatøren så på oss med et litt sørgmodig blikk. Han sa kom til å savne oss. Vi sa at vi kom til å savne ham. Jeg tok ham i handa. Egon ga han en klem. Finni en hand på hver av Egons skuldre. Egon, sa han. Det var ikke meg som stjal solbrillene dine. Jeg vet det Finni, sa Egon. Jeg vet det. Finni ba om en sigarett. han fikk to. Han gikk mot bilen. Borte ved lasteplanet snudde han seg mot oss.
- Gutter, sa han. - Kunne dere gjort meg en tjeneste? Kunne dere fortalt folk i Europa om South West Township Travels?
- Selvfølgelig! sa Egon.
Finni sa takk. Han klappa handa mot brystet og bukka. Så hoppa han opp på lasteplanet, tente sigaretten og forsvant ned Shabangu Street.
Permalink
Del med andreSoweto-gutta vinner alltid
Av Egon Holstad
Etter at noen hadde sirklet oss inn og skulle ta oss har ikke Senzo slipper oss ut av syne et eneste sekund. Når jeg går opp til supermarkedet om morgenen for å kjøpe frokost, følger han etter meg. Jeg sier det går helt fint, at jeg føler meg trygg nå. Folk hilser hele veien oppover. De har lært seg navnene på Joachim og meg. Små rakkerunger og gamle, tannløse naboer. Joe and Iggy, kaller de oss. Men Senzo insisterer, og sier at jeg ikke får lov å gå alene her. Selv på dagtid. Ikke nå. Ikke etter at det har forsvunnet ting fra rommet vårt, og i hvert fall ikke etter truslene.
Senzo er tett og kraftig, og har never som to steikepanner. Han snakker ikke så mye, Senzo. Han tusler alltid litt bak resten av følget. Han har mer slitte klær enn resten av crewet, snakker dårligere engelsk, og kommer fra kummerligere kår enn de andre. Han har aldri egne sigaretter. Det er han de har satt til å ta vare på Joachim og meg. Vi liker Senzo. Han har et behagelig vesen, er veldig omsorgsfull og alltid blid. Selv ikke da han kom inn og vekket meg for å spørre om sigaretter klarte jeg å bli skikkelig forbanna på ham.
Vi passerer en gjeng som står på et gatehjørne og røyker pot. De har på seg hettegensere og skuler mot oss. Det er sikkert de som ville følt situasjonen truende. Så jeg spør Senzo om han har noe særlig erfaring med å slåss. Om han er i stand til å beskytte meg, om noen slemme skumlinger bestemmer seg for å ta meg. Han legger armen på skulderen min og stopper opp. Han ser på meg med et bestemt blikk.
- Relax, my friend. I am a very good fighter. I know how to fight. I have fight a lot. I'm never afraid. People are afraid of Senzo. Don't worry Iggy. You have a smoke? Han gliser, og så ser han sjenert ned i bakken. Jeg føler meg trygg i nærheten av Senzo.
Senzo har egen nøkkel til kåken, men må spørre om lov til alt. For bare et år siden ble han ferska i å rappe noen motordeler i garasjen til Siya og Star, men i stedet for å utstøte ham tok de ham inn i crewet. I følge dem selv fordi de elsker fyren og ville gi ham en dytt i korrekt retning i livet. Også tror jeg de samtidig verdsatte muskelkraften han representerer.
Det er Senzo som griller, og det er han som spiser sist. Han rydder og vasker opp etter de andre. Han sendes ut for å kjøpe øl og mat. Da smetter han over muren til Basil, den konstant fnisende og ganjarøykende karen som bor i ei campingvogn i bakgården hos naboen. Han er kumpanen og tjeneren til Senzo. Basil er verdens snilleste fyr. Vi er blitt utrolig glade i Basil og Senzo, gutta som er lavest ned på rangstigen i gjengen.
Joachim og jeg sitter i solsteiken i bakgården og spiser frokosten Senzo og jeg har hentet. Senzo sitter på gressplenen og røyker en joint, og spiller hip hop fra de sprengte høyttalerne på mobilen sin. Siya og Star kommer luskende ut. De forteller at de vil gjøre litt ekstra stas på oss denne nest siste kvelden, ta oss med til et utested som heter Barry's og se Sør-Afrika - Frankrike på storskjerm. De vil sågar spandere øl, sier de. Det hviler en en nesten rørende harmoni i Shabangu street i Soweto.
På kvelden er vi en gjeng på ti-tolv personer som skal dra. Gutta i kollektivet har dolla seg opp og det henger en tung og søt eim av parfyme i kåken. Vi har blitt enige om å dra hjem igjen etter fotballkampen. Jeg har gitt Siya to hundre rand til øl for etterpåfesten. Han sier at Heineken er best, og jeg sier at Heineken er godt det, men at Windhoek er bedre og at når jeg betaler er det jeg som velger ølsort. Han ser på meg med en litt oppgitt mine. Hvis han hadde vært norsk hadde han sagt at Windhoek er harry. Heineken der hipt i Soweto.
Vi kjører i kolonne i tre biler. For sikkerhets skyld, som de sier. Da vi kommer frem er det blitt mørkt. Utenfor Barry's står det masse biler på hver side av veien. Det dundrer ut hip hop og house fra anleggene. Ved inngangen selger de øl fra oljefat som er fylt med is. Vi blir bedt om å gå helt inn, i et avlukke, der de har en gassvarmer og plasttak, og innerst i hjørnet en flatskjerm. Seks-sju stykker blåser i vuvuzelaene sine. En stund går alt Sør Afrikas vei. De scorer to mål. Stemninga er upåklagelig. Vi skåler og hoier i lag med de andre. Det er nesten for godt til å være sant. Og da pleier det ikke være det heller. En redusering fra Frankrike bekrefter den saken, og vertsnasjonen er ute før finalene, for første gang i Fotball-VMs historie.
Og hele tiden kommer Senzo og forsyner oss med øl. Straks det nærmer seg slutten på flaska til en av oss forsvinner Senzo ut (mot inngangen), og kommer tilbake med to Windhoek. Han åpner dem med tennene. Han vil ikke ha penger av oss. I kveld er det gutta som betaler. Vi har det helt aldeles strålende. Alle er utrolig vennlige. Spør hvilket rart språk det er vi snakker, om vi er franske, også forteller vi at vi er fra Norge, at der er det sommer nå og kaldere enn i Soweto, også rister de lett oppgitt på hodet. For noe tullball, tenker de nok. Også skåler vi igjen. Og Senzo henter nye øl. No money! No paying from you guys, sier han hver gang.
På slutten av kvelden, på vei tilbake fra toalettet, går jeg bort i baren og bestiller fem øl, to Windhoek og tre Heineken.
- Windhoek? Bartenderen ser rart på meg. Vi selger kun Heineken her. Heineken er best.
Så sier jeg at vi har drukket Windhoek hele kvelden, og da sier han at det i så fall er blitt smuglet inn. Og det nekter jeg jo på. Dette er ikke stedet jeg vil bli mistenkt for å lure de andre. I andre enden av rommet kommer Senzo løpende inn med en bul på magen og bilnøklene til Basil i munnen. Det er da jeg skjønner det. Ølet vi har drukket hele kvelden er vårt eget. Senzo har revet i runde på runde, nektet oss å betale og hentet nytt øl hver gang det nærmet seg tom flaske. Men han har hentet det fra bagasjerommet i bilen. Vårt øl. Men det er umulig å bli sint på Senzo. Og vi har jo kommet billigere ut av kvelden enn om vi hadde kjøpt ølet i baren. Også skåler vi hele gjengen, Joachim og jeg ler. Det er bare å kapitulere. Disse gutta er rett og slett bare mer street-smart enn oss. Soweto-gutta vinner alltid i Soweto.
Ekstase i bakgården
Av Joachim Førsund
- Vi har noe vi må snakke med dere om, sier Siya på telefonen. Kommer dere begge to?
- Ja, vi kommer nå. Vi har akkurat kjørt inn i Soweto. Ti minutter så er vi der.
Det brenner overalt. Sola henger lavt over Hector Pieterson Memorial. Flammene sveiper over slettene, og det ligger et tjukt teppe med røyk over hele Orlando West.
Vi er på vei tilbake til huset vårt i Soweto etter noen dagers hvile. Vi sitter baki en gammel, hvit Mercedes, og sjåføren vår, en diger mann fra Meadowlands, sier at det har vært tørt så lenge nå, at gresset ville selvantent når som helst, at det var bedre at de kontrollerte flammene enn at hele Soweto tok fyr.
De står i porten og venter på oss. Siya og Star, de to spinkle brødrene som bor her aleine mens faren deres sitter i fengsel; de har et alvorlig uttrykk i ansiktet, uttrykket er det samme; to dype kløfter mellom øyebrynene, sammenknepet munn.
Det er Egon de ser på. Han spør hva det er.
- Vi kan gå inn først, sier Siya. De hjelper oss med bagene. Setter dem inne på soverommet. De har ryddet. Redd opp sengene våre. Vaska badet.
De ber oss sette oss i stua. De skrur av TVen, demper musikken, vi setter oss. Igjen ser de på Egon.
- Vi vet hvem som har tatt brillene dine, sier Siya.
- Å? sier Egon.
- Men vi har ikke greid å få tak i dem ennå.
-Å.
For å rekapitulere helt kort: For en ukes tid siden, seint om kvelden, etter at vi hadde lagt oss, hadde noen vært inne i huset, rota i Egons jakkelommer og naska med seg solbrillene hans. Dette falt Egon tungt for brystet, ja, han var regelrett forbanna, og raseriet trengte igjennom både språklige og kulturelle barrierer, for å si det på den måten. De brillene skal være her når jeg kommer tilbake, sa Egon, og brødrene nikket alvorlig. Selvfølgelig, Egon, selvfølgelig.
Nå flakker Egons blikk fra bror til bror. Han venter på fortsettelsen. På avsløringen om hvem forbryteren er. Han slår ut mer armene. Så, hvem er det? sier han.
- Vi er ganske sikre på at det er Finni, sier Siya.
- Finni, sier Egon forferdet. Finni?
Finni er den to meter lange nabogutten som Egon liker så godt. Den kvikke, morsomme og veltalende sjarlatanen. De to har spilt biljard borte i baren hver eneste dag, de har sittet oppe om natta og prata etter at alle har gått og lagt seg. Finni har betrodd seg til Egon; fortalt om de seksten månedene da han satt i fengsel inne i Johannesburg, om årene med dop, om faren som tok livet av seg uten noen form for forklaring, om hverdagen hans nå, uten jobb, uten skoleplass, uten penger. Egon har til og med vært borte og besøkt ham. Hilst på bestemora som han bor sammen med. Lyttet til de gamle historiene fra Soweto. Fortalt dem om midnattssola, om samene som lever av reindrift helt oppunder nordpolen.
- Det kan ikke være Finni, sier Egon med fortvilelse i stemmen.
Vi er ganske sikre på at det er Finni, sier Siya. Han har en historie, vet du. Han har hengt rundt huset her hver dag etter at dere kom, han var aldri her før. Og han var her den natta da solbrillene forsvant. Han er den eneste som kan ha tatt dem.
- Hva sier han selv da?
- Han nekter selvsagt. Men det er han, helt sikkert. Vi har sagt at vi ikke vil se ham igjen.
- Aldri? sier Egon.
- Aldri, sier Siya.
Brødrene reiser seg. De snakker sammen på zulu. Siya ser på Egon og sier at han er lei for at de ikke har greid å skaffe solbrillene tilbake. Så spør de om vi vil være med opp i baren og se på Brasil - Elfenbenskysten.
Vi går ut. Inne i gården hos naboen står Finni og vennene hans og varmer seg over et oljefat. Han får ikke være med oss og se fotballkamp. Vi rusler oppover bakken. Star, Siya, Senzo, Egon og jeg. Det er et tjuetalls menn i baren. De sitter på ølkasser og drikker øl av store flasker. De hilser på oss med faste håndtrykk. De holder med Elfenbenskysten, det eneste afrikanske håpet. De banner når Fabiano tar med seg ballen med handa og scorer. De jubler når Didier Drogba reduserer. De klapper oss på skuldrene og spør hvordan det går med oss. Egon er taus. Han reiser seg og rusler bort til biljardbordet. Han spør en fremmed mann om han vil spille. De spiller. Når de er uenige om reglene, forteller Egon om hva han har lært av Finni.
Egon støter biljardkulene uinteressert rundt på bordet. Han klager over at den fremmede finner på nye regler hele tida. Det gjorde jo alltid Finni også, sier jeg. Ikke på den måten, sier Egon. Han taper kampen. Han takker den fremmede for kampen og kjøper en øl til ham.
Nå er det morgen. Star står og vasker klær i kummen i bakgården. Senzo ruller seg en joint. Egon sitter på en plaststol i skyggen. Han har beveget seg i skyggen i en uke nå. Han har ikke funnet noen solbriller han liker. Det er stille i Shabangu Street. Star henger klærne langsomt over de slakke snorene. Egon følger ham med blikket. Så reiser han seg opp. Han fester blikket på noe i gresset. Han myser. Så tasser han ut i lyset og bøyer seg ned.
- Hey, guys! roper han. Han holder et brunt etui mot himmelen.
- Se hva jeg fant!
Star legger fra seg klesvaska. Syia kommer ut på trammen. Egon snur seg mot hver og en av dem.
- Se hva jeg fant!
Han løfter solbrillene ut av etuiet. De har vært borte i en uke nå. Noen har kasta dem over muren i natt. Noen med veldig dårlig samvittighet. Noen, som har sittet og sett på de dyre, fine brillene til Egon i dagevis, veid alternativene mot hverandre. Selge dem for fem hundre rand oppe i markedet ved Caltex, eller levere dem tilbake og rense samvittigheten. De spinkle brødrene, Siya og Star, seg kaster seg om halsen på Egon i ren lettelse.
Egon tar brillene på seg. Han tenner seg en røyk. Star ser på Egon og sier at han ser skikkelig bra ut i de brillene. At det ikke er rart at han har vært forbanna. Egon sier takk og ler og sier de er nypussede. Han løfter dem av seg igjen, holder dem opp mot sola og sier:
- Finni, vet du, for en bra mann! Han har pussa solbrillene mine og alt.
Fotballen vil vi ha ubesudlet av yankees
16
Hullet i taket
I hviteste laget
Exit Shabangu Street
1
Juksemakerne fra Soweto
2
"To personer har lagt merke til dere"
1
Hvor mye skal man tåle i Soweto?
1
Ravnene i Soweto
1
- Jeg hater at jeg elsker lyden av vuvuzela
2
Tre uker i et murhus i Soweto
Første dag i Soweto
2
